Ja, av og til må vi faktisk gå fra jobb for å hente i barnehagen

Foto: Ida Bjørvik

Vi lokker ikke akkurat flere kvinner oppover karrierestigen av å snakke om hvor vanskelige de er å håndtere i arbeidslivet.

Celine Marie Moe startet nylig en debatt med kronikken «Manpower trenger girlpower» i DN, hvor hun refererer til et usedvanlig klønete jobbintervju gjort av nettopp bemanningsselskapet Manpower.

Moe, som var aktuell for en lederstilling, skriver at hun ble fortalt at hun trengte spesialtilpasning, ettersom hun hadde barn som måtte leveres og hentes i barnehagen.

Klønete, skremmende, uvitende man kan kalle et slikt jobbintervju mange ting. Så: I et slags svar skriver gründer Astrid Dyson at det må være rom for å snakke om barnehagerutiner.

At «det er en menneskerett i Norge å hente barna i barnehagen, koste hva det koste vil», og at det blir problematisk for de som blir sittende igjen i møtet, eller værende igjen på kontoret. At vi trenger mer fleksible barnehager og en debatt om sekstimersdag.

For en skivebom.

Norge trenger flere kvinnelige toppledere. Ikke bare fordi det er likestilling i seg selv, men fordi det finnes en rekke eksempler, blant annet McKinseys etter hvert mye omtalte «Woman Matter»-rapport, på at kvinner i ledelsen også er meget god business.

Samtidig trenger vi unger. Det fødes for få barn i Norge, faktisk så få at statsministeren ber oss føde flere.

Derfor er det neppe noen god idé å sette disse to opp mot hverandre som fullstendig motstridende interesser. Og at folk med barn er en egen rase i arbeidslivet, som tar seg til rette som om de var viktigere enn alle andre.

Nå trodde jeg forresten at denne myten var avlivet for lengst, men det er tydeligvis absolutt innafor med en oppfriskning: Å være best i jobben sin handler ikke om å være der mest. Å være best i jobben sin handler om å levere resultater.

Uavhengig om man sitter to timer ekstra utover ettermiddagen hver dag, eller går for å rekke barnehagehenting og eventuelt tar igjen det man trenger når ungene har lagt seg.

Og er det noe de fleste som sjonglerer karriere med småbarnsliv kan kjenne seg igjen i, er at man blir tvunget til å utnytte tiden bedre. Som mamma til to små jenter er jeg selv helt kompromissløs med tiden min.

Det betyr både at jeg må være mest mulig effektiv på jobb, men også at jeg går når jeg skal hente i barnehagen. Man kan sånn sett også argumentere for at et presset tidsskjema tvinger fram mer effektiv jobbing.

De fleste småbarnsforeldre med krevende jobber som jeg kjenner, utnytter også kveldene til jobbing. Å legge møteaktivitet innenfor de inntil åtte timene barnehagene er åpen bør derfor strengt tatt ikke være så mye forlangt. Eventuelt planlegge avvik fra dette i god tid. Dette gjelder både mammaer og pappaer.

Og et lite innspill: Hvis det har irritert deg i årevis at folk må gå fra dagens siste møte før det er over for å hente i barnehagen, ville jeg prøvd noe nytt: å kalle inn til akkurat de møtene en halvtime tidligere.

For å tilpasse arbeidshverdagen familieliv er nemlig en forutsetning hvis vi skal klare å få flere kvinnelige ledere, samtidig som de skal føde barn. Det bør ikke være kontroversielt å mene. For selvfølgelig blir man mindre fleksibel av å få barn, også når det kommer til jobb. Men hvis vi er enige om at vi trenger både kvinner i jobb og barn, så er ikke egentlig det en spesielt interessant tilnærming.

Jeg heier på alle mammaer og pappaer som går fra det møtet for å rekke barnehagen, fordi jeg vet hvilken helvetes disiplin det kreves å prestere på jobb samtidig som man vil være der for barna sine. Og mannen Dyson refererer til som gleder seg så innmari til å kunne gå tidlig fra møter fordi han har fått barn, representerer neppe særlig mange småbarnsforeldre med karriere.

Dyson etterlyser også en mer fleksibel barnehage. Jeg skulle gjerne likt å høre mer om hvordan denne skal fungere i praksis. La meg ta et eksempel på en utfordring: Barn i barnehagealder trenger mye søvn. De legger seg gjerne mellom klokken 18 og 20 en gang.

Hvis man henter i barnehagen rundt halv fem, og er hjemme fem, har man med andre ord ikke tid til veldig mye mer enn middag og et bad. Også trenger de jo faktisk litt nærhet og kjærlighet også, disse barna. Så skal de legges. Så hvordan skal «en mer fleksibel» barnehage løse dette? Skal barna legge seg i barnehagen? Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg er i alle fall ikke redd for å si høyt at det er et helt uaktuelt scenario.

Så er det selvsagt andre ting som spiller inn også, hvis målet er flere kvinnelige ledere og flere barn. Kjønnsbalanse i hjemmet for eksempel, som er helt essensielt for mange familier som kombinerer karriere og barn. Men akkurat dét er egentlig en annen debatt, og den har jeg ikke tid til nå. Må løpe for å rekke barnehagen.

La Bernt og Erling være kjærester, da

Foto: Flickr

For alle som ikke har fått med seg hvem disse snodige karene er, så er det altså Bernt og Erling, et par som dukket opp i en rekke småinnslag mellom tog-avgangene i NRKs mangeårige suksess «Sesam Stasjon». Som igjen kom på lufta over tjue år etter amerikanske «Sesame Street», hvor de het Bert og Ernie. De siste dagene har homofili på barne-TV nok en gang skapt stor internasjonal debatt, og midt i stormens øye står nettopp dette paret i stripete høyhalsere.

Søndag gjorde manusforfatteren bak figurene, Mark Salzman, nemlig et stort intervju med nettstedet Queerty, hvor han blant annet sa at han «uten noen stor agenda» skrev Bernt og Erling som et kjærestepar. Egentlig en rørende tekst om man tar seg tid til å lese den, hvor Salzman snakker om å selv komme ut av skapet samtidig som at AIDS-epidemien begynte å få ringvirkninger på 80-tallet. Den syv ganger Emmy-vinnende forfatteren sammenligner også Bernt og Erling med seg selv og sin nå avdøde partner Arnold Glassman.

Men det var altså Bernt og Erling-sitatet som ble overskriften, og det har ikke gått upåaktet hen. Offisielt har «Sesam Stasjon» flere ganger siden intervjuet ble sluppet tilbakevist påstanden. De holder på at figurene er skapt som bestevenner, men understreker at programmet «alltid har stått for inkludering og aksept».

Les også: Full homo-krangel om Sesam-karakterer

Utdatert tilnærming

Fine verdier det altså, «Sesam Stasjon». Men ganske uinteressant i denne debatten. Og i såfall; hvorfor denne voldsomme trangen til å tilbakevise en uskyldig påstand om at to menn er kjærester?

Som ihuga «Sesam Stasjon»-fan på nittitallet håper og tror jeg at jeg snakker for flere enn meg selv når jeg sier at opplevelsen av programmet ikke endrer seg et dugg med informasjonen om at Bernt og Erling er i er kjærlighetsforhold. Ja vel, så er de sammen da. Så hyggelig!

Eller for å sitere min snart fem år gamle datter når det gjelder det meste om dagen: «Ja vel, og er det så farlig da?». Barn som vokser opp i dag stiller ganske sikkert jevnt over med et langt mer åpent sinn når det kommer til legning enn generasjonene før dem. Det spiller liksom ikke noen rolle.

Mer fra TV2.no: Nektet å bake homokake med Bernt og Erling

Det gjelder jo egentlig for barn generelt. De bryr seg ikke om man har én mamma og en pappa, to mammaer eller to pappaer, før vi voksne påpeker at det er annerledes. Kan vi ikke la være å gjøre det med Bernt og Erling, da? Hvis forfatteren bak dem mener at de er kjærester, så er de vel det da.

I dét perspektivet fremstår det riktignok som ganske døvt at «Sesam Stasjon»-talsmenn bruker sin offisielle Twitter-konto på å nekte for at Bernt og Erling er sammen. Ikke minst er tilnærmingen helt utdatert.

La dem være kjærester!

Et kjapt søk på Youtube viser forresten Bernt og Erling i en rekke situasjoner som man gjerne forbinder med det å være kjærester. De ser på hverandre bade i badekaret. De sitter på fanget til hverandre. Også bor de jo sammen! Derfor er det kanskje heller ikke så rart at dette er langt fra første gang deres seksualitet har blitt en debatt.

Bare for et par år siden så «Sesam Stasjon» seg nødt til å stoppe en kampanje for prevensjon mot seksuelt overførbare sykdommer, som brukte Bernt og Erling som hovedpersoner, hvor de sammen satt og gikk over testresultatene sine. Som et kjærestepar.

Det har vært mange andre episoder også.

Les også: Snakk med barna om Pride!

Poenget er uansett at debatten ikke kommer noe lenger så lenge «Sesame Street» skal fortsette å henge seg opp i at Bernt og Erling er bestevenner og ikke kjærester.

Det er langt fra nok kjærlighet i verden uansett så la oss feire den når vi kan.

Dropp leksene

Neste år begynner den eldste datteren min på skolen. Jeg håper det er en skole som jobber aktivt mot å jevne ut sosiale forskjeller, blant annet ved å kutte ut leksene. For all del – jeg mener ikke at dagens barneskoleelever blir nedlesset med lekser og at arbeidsmengden i seg selv er et problem. Men prinsippet om at skolen skal være lik for alle, brister idet man må ta med deler av arbeidet hjem til ulikt opphav.

Les mer om leksedebatten på Tv2.no her!

I dag er det slik at hver skole kan velge om den vil praktisere lekser eller ikke. Mange skoler holder på leksetradisjonen, selv om den strengt tatt stammer fra en annen tid. En tid da skole ikke var hver dag, lærerne gjerne var omreisende og leksene ble gjort på dagene det ikke var skole.

Andre rektorer tør å ta moderne grep, og kutter leksene basert på et samfunn i konstant endring hvor lekser ikke lenger har en naturlig plass. 

Bra for noen

Det er mye som er bra med lekser. Det gir elevene mulighet til både å repetere stoffet fra skoledagen, og å dykke lenger ned i det. For sterke elever, er det en mulighet til å synliggjøre ekstra innsats. Og for elever med ressurssterke foreldre som kan stille som leksehjelp, kan helt sikkert lekser være kvalitetstid. Ikke minst gjør det at foreldre kan ta del i og følge med på læringen. Så egentlig; lekser bør være uproblematisk for de fleste.

Og mange vil sikkert mene at leksehjelp er en viktig del av det å oppdra et barn, og at såpass bør man kunne forvente av en forelder.

Nuvel. Det er fortsatt fryktelig udemokratisk. Taperne er de som ikke har ressurssterke foreldre, noe man jo ikke akkurat kan velge selv. Å droppe leksene er et åpenbart tiltak for å utjevne sosiale forskjeller. Det gjør at elever slipper å komme på skolen med sekken full av mer eller mindre ferdigstilte lekser som indirekte synliggjør sosial status overfor både lærere og elever.

Video: På denne skolen har de ikke lekser

Mindre lekser, mer skole

At lekser reproduserer sosiale ulikheter er ikke noe nytt argument. Det er i stor grad basert på erfaringer de fleste av oss bare har, som er vanskelig å komme unna. Som at det for en familie med tre barn hvor foreldrene sliter med både norsk som morsmål og å få endene til å møtes økonomisk har mindre kapasitet til å være leksehjelpere enn et høyt utdannet foreldrepar som står trygt økonomisk. Det trenger man ikke være rakettforsker for å skjønne.

Man kan argumentere mot dette med å si at de fleste skoler tilbyr leksehjelp. Det hjelper. Men det monner ikke helt, sammenlignet med likhetstanken om at alle skal få samme mulighet til å gjøre det bra på skolen.

Men slutter man med lekser, må skoledagen bli lenger hvis man skal gjennom like mye læring. Og hvorfor ikke? De første årene på skolen er ikke dagene med undervisning lange i det hele tatt. Tvert imot er de så korte at de fleste barn går på AKS noen timer etter skolen, eller låser seg inn og er hjemme alene når de er eldre. En lenger skoledag vil dermed neppe gå på bekostning av tid tilbragt med kjernefamilien – halvparten av den er jo stort sett på jobb uansett.

Manglende forskning

Den anerkjente skoleforskeren John Hattie, hvis bok om skoledrift ble kalt «bibel» da den kom ut for en del år siden, er knallhard i sin dom over hjemmelekser; De har stort sett ingen effekt. Effekten blir riktignok noe større når elevene blir eldre, mener Hattie. At det er vanskelig å finne forskning som sier at lekser har stor effekt på læringen, er nok også noe av grunnen til at den amerikanske barneskolelæreren Brady Young sitt oppgjør med lekser har gått viralt hver høst siden det først ble publisert i 2016.  Young mener at det uten mer forskning som sier at lekser er bra, er det meningsløst å gi dem:

BnT2CpBAE8t

Tanken om at alle barn starter med samme utgangspunkt er fin, men har selvfølgelig ingen rot i virkeligheten. Helt fra vi blir unnfanget har vi forskjellige forutsetninger for hvordan vi skal klare oss her i livet. Det gjelder også på skolen. Mens noen kan både lese og skrive første skoledag, har andre mer enn nok med å beherske norsk som muntlig morsmål.

Likevel; på skolen skal stort sett alle elevene lære de samme tingene, oppnå de samme læringsmålene. Og når vi vet hvor ulike forutsetningene er på utsiden av skolesamfunnet, bør vi ikke prioritere å lære dem det de trenger på innsiden?

Takk til barnehagen

Foto: Kelly Sikkema on Unsplash
 

Mens noen skal traske inn i barnehagen med hodet hevet og rak rygg, vel vitende om at dette har de gjort før, skal andre åpne porten for aller første gang.

Nye, ukjente omsorgspersoner. Nye rammer. Regler man ikke har forholdt seg til før. Barn man ikke kjenner. Heldigvis skal de ukjente omsorgspersonene snart bli til viktige støttespillere. Rammene og reglene skal gi mestringsfølelse og utvikling. Barna man ikke kjenner skal bli venner. Kanskje bestevenner til og med.

Les også: Snakk med barna om Pride!

Selv har jeg hatt barn i barnehage i nesten fire år. Snart er de to som skal leveres og hentes. Og ja – jeg vet det blir stress når trøtte barn skal stå opp og vi skal komme oss av gårde, etter hvert i høstmørket. Søkkvått regntøy skal rekke å tørke til neste dag, og votter, sko og luer skal mistes.

Men uten barnehagen hadde veldig lite av min hverdag gått opp. Derfor er dette min store takk til alle dere som passer på barnehagebarna våre.  Som møter dem med en klem, og sørger for at dagen blir fylt av morsomt og spennende innhold. For barnehagen er heldigvis så mye mer enn en oppbevaringsplass.

TV2.no: Barnehageansatte fortviler over ny arbeidssituasjon

Jevner ut forskjeller

Blant annet er den en ypperlig arena for likestilling (som jeg har skrevet i VG om før). Jeg har tidligere slått et slag for å gjøre barnehagen rimeligere – eller helst gratis – på bekostning av kontantstøtten. Årsaken er enkel: I arbeidet med å jevne ut sosiale forskjeller, en av velferdsstatens store utfordringer, er barnehagen et utrolig nyttig verktøy. Fagfolkene i Brochmann-utvalget konkluderte i sin tid med det samme – tjenester er viktigere enn kontantinnskudd.

Og noe av det viktigste man lærer i barnehagen, er jo nettopp å kommunisere med språk. Tenk bare hvor mye felles-sang eller lek har så si for verbal utvikling. Jeg om mannen min lo godt da datteren vår kom hjem og sang en engelsk versjon av «Bæ bæ lille lam», «Bæ bæ black sheep», med høy og klar røst for et par år siden. Men det illustrerer egentlig et viktig poeng; på noen dager i barnehagen behersket hun plutselig – i alle fall nesten – en sang på et annet språk. Det samme støttes av forsker Ratib Lekhals anerkjente doktorgradstudie fra 2013, som fremhever av barnehagebarn har redusert risiko for sen språklig utvikling. Les mer om den på Aftenposten her.

Viktig sosialisering

En annen av de meste anerkjente forskerne på området, Mari Rege, argumenterer for mer læring i barnehagen, som hun for øvrig mener er en av de viktigste læringsarenaene vi har. Det siste er jeg veldig enig i. Og tenk hvor mye man allerede lærer der! For læring hos barn er mer enn å kunne alfabetet og enkle regnestykker.

Les også: Derfor tar de ut barna i streik

Det kanskje viktigste man lærer i barnehagen, å sosialisere, kan ikke pugges fra en bok eller repeteres på en tavle. Å lære hvordan man får venner, pleier vennskap og skværer opp når man har vært uvenner, må oppleves i praksis. Det er vanskelig å forstå at man ikke bare kan røske den mest populære sandspaden ut av hendene på en venn, før man har opplevd konsekvensene.

Tidligere i år, da Frp-politiker Sylvi Listhaug annonserte at hun trakk seg som justisminister, skrev hun at «et facebookinnlegg (…) har omgjort norsk politikk til en barnehage». Jeg var ikke den eneste som lot meg provosere av utsagnet. For alle vet at i barnehagen oppfører de seg langt bedre.

Kvinnekamp

Å kjempe for god kvalitet i barnehagen er også likestillingssak. At noen velger barnehagen som karrierevei, gjør at jeg står fritt til å velge min. Det hadde ikke vært mulig uten den hjelpen. Derfor er jeg så takknemlig for at datteren min i flere år har vært et sted hvor hun har fått så mange venner. Et sted hvor hun har fått en klem når hun har trengt det. Et sted hun har kunnet henge opp ned i klatrestativet for hundrede gang og høstet like mye applaus som første gangen. At den sterkeste i hele verdensrommet har satt et plaster på såret mens jeg har løpt mellom møter. Så vi skal ikke kimse av hvilken rolle barnehagen spiller for kvinnekamp.

Og jeg mener ikke at barnehagen er hevet over enhver kritikk. Nettopp fordi den er så viktig bør den være et prioritert område for konstruktiv debatt rundt alt fra kosthold til bemanning og andre kvalitetsfaktorer. Det er den også ofte.

Kanskje er det også derfor så mange mødre – og fedre – har engasjert seg i Foreldreopprøret 2018. Et mamma-initiert engasjement rundt kunnskapsdepartementets forslag til lovfestet bemanningsnorm i barnehager. Mens forslaget er ment for å sikre nok voksne til stede sammen med barna, har det høstet kritikk for å skape liten endring i realiteten.

Oppropet og engasjementet rundt saken viser hvor viktig barnehagen er for mange. Det bør alle som jobber i barnehage tar som en stor kompliment.

Hva gjør du hvis barnet ditt får et bilde ufrivillig spredt?

Foto: Christian Wiediger / Unsplash
 

«Mamma, si skjelett.»
«Skjelett.»
«RUMPA DI PÅ INTERNETT.»

Fireåringen min aner ikke hva hun snakker om, men like fullt ler hun seg hjel av spøken, eller rimet om du vil, som går som en farsott i barnehagen. Jeg ler jeg også – det hun sier gir jo overhodet ingen mening. Samtidig sniker en tanke seg innpå; er det nå vi bør begynne å snakke om både de bra og dårlige sidene med å være på nett?

For selv om det teite rimet «skjelett» og «internett» ikke er ment som noe annet enn nettopp dét, så er det et tankekors. Unger for ti år siden ville aldri sagt noe sånt. Og bare for å presisere; dette er ikke et forsøk på å overtolke humoren til en fireåring. Jeg skjønner at for henne, betyr ikke ordene noe som helst. 

Få også med deg: Snakk med barna om Pride!

Men kanskje det kan være en påminnelse for oss foreldre. På at allerede fra barnehagealder har barna våre et forhold til nettet. Og at selv om vi også har vokst opp, eller i alle fall inn i, en digital tidsalder, så er det naivt å tro at barna våre ikke kommer til å dra fra oss. Den heldigitale hverdagen de kommer til å leve i, vil være mye mer kompleks enn mange av oss kommer til å forstå. Det må de fleste av oss bare innse, og forholde oss til. Uansett hva man synes om det, for øvrig.

Jeg mener ikke at vi ikke skal prøve å holde oss oppdatert. For all del. Men det kanskje viktigste vi gjør, er å ta vekk skammen ved å havne i en vond situasjon. Som at man har fått et avkledd bilde av seg selv på Internett. Kanskje frivillig først, i en snap til en betrodd kjæreste. Deretter høyst ufrivillig, når bildet er delt og har spredt seg som ild i tørt gress. Det høres kanskje usannsynlig ut, men som VG nettopp skrev om, er hevnporno vanligere enn vi liker å tro. Det er ikke greit, og vi må gjøre det vi kan for å stoppe det, men vi må også øve på å holde hodet kaldt hvis det rammer våre barn. Ikke eksplodere, men forstå.

Les også: Gi barna mer fjas og fantasimagi!

Formaninger om at man må være forsiktig med hva man legger ut er bra det (snork), men la oss være ærlige; kidsa kommer ikke til å bruke oss som nettrådgivere til evig tid. Det er forresten sikkert like bra. Mitt inntrykk er uansett at de unge brukerne av sosiale medier har et langt mer bevisst forhold til deling enn det mange middelaldrende Facebook-brukere med «dele alt»-mentalitet har. Men det betyr ikke at det ikke kan skje at et bilde havner på avveie. For det handler egentlig mer om å betro seg til feil person, enn å ikke ha nettvett. 

Ikke minst kan bilder havne på avveie uten at man noen gang har delt det selv også. Å oppdage at man blir snikfotografert som barn (eller voksen, egentlig), er knapt mulig i en hverdag hvor flertallet av de rundt en sitter og gjør et eller annet med en mobil. En kanskje vel så aktuell problemstilling for et barn.

Og skulle man havne der at man sitter alene på jenterommet med hovne øyne og klamme hender fordi et bilde har begynt å spre seg mot sin vilje, da hjelper det lite å vite at det ute i stuen sitter et par foreldre som kommer til å himle med øynene, slå hardt i bordet og si «hvor dum går det an å bli». 

For det er aldri avsenderen sin skyld. Det er det viktigste vi kan lære bort.

Ikke glem: Dette skjer hvis du kjefter for mye på barnet

Den danske feministbloggeren Louise Kjølsen sier det fint i NRKs fantastiske «Line fikser kroppen»: Kjølsen er en del av feministgruppen Girl Squad, og poserer gjerne uten klær på Instagram, men da programleder Line Elvsåshagen konstaterer at «det er jo ikke så rart at folk sender nakenbilder til deg. Ikke at jeg mener at det er riktig altså!», gir Kjølsen kjapt svar på tiltale. «Nå victim-blamer du meg», sier hun, og forklarer at det er feil å så mye som antyde at hun kan skylde seg selv når hun får slibrige henvendelser. Elvsåshagen på sin side, satt antageligvis bare spontant ord på det mange av oss tenkte. 

Men Kjølsens poeng om at man ikke kan klandres for hva man selv velger å dele, dersom det blir brukt mot ens hensikt, bør ikke underspilles. Og dét kan vi snakke med barna våre om, enten det er når de får sin første mobil eller lager sin første Instagram-konto.

For det første at det aldri er lov til å overstyre noens valg om å dele noe privat. Men kanskje viktigst; at det ikke er flaut å bli utnyttet. Det er feil, men ikke offerets skyld.

Og det er ikke flaut å si ifra hvis man har fått rumpa si på Internett. 

Snakk med barna om Pride!


Foto: Wokandapix pixabay.com

Toget, eller paraden om du vil, går her i Norge gjennom hovedstaden på lørdag og heter Pride. I Volda og Ørsta kjører de sin egen bygde-Pride. Det er fantastisk, og det trengs. Så la oss benytte anledningen til å fortelle barna våre hvorfor.

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.», sa Kong Harald i sin tale på kongeparets hagefest i 2016. Det rørte mange, meg selv inkludert, fordi det er så sant, men fortsatt så vanskelig for noen å forstå.

Bergens Tidene trykket for eksempel nylig et innlegg med tittel «Syk homo-dyrking av pressen», hvor innsenderen går til angrep på Bergensavisenes omtale av blant annet Pride, og mener fok bør skånes for den slags. Jeg kunne ikke vært mer uenig. For tvert imot bør vi bruke Pride-dagene til å si til barna våre om at vi trenger en slik parade for å feire at ikke alle er like, men at vi er like mye verdt. 

Les også: Søviknes trekker seg fra Pride-Paraden

Jentekjæreste til Elsa?

Har du barn i barnehagealder, vet du hvem «Frost»- Elsa er. I den enorme Disney-suksessen er det Elsas lillesøster Anna som ender opp med å finne kjærligheten på slutten av filmen, med ishuggeren Kristoffer. Da ryktene begynte å gå om en oppfølger til filmen, ble Elsas potensielle kjæreste også en stor snakkis. For hva hvis det kunne bli en jente? Hashtaggen #giveelsaagirlfriend ble brukt flere millioner ganger, etter å ha blitt «funnet opp» av den amerikanske 18-åringen Isabel Alexis, som ba Disney om å gi Elsa en kjæreste med samme kjønn i en tweet. At Alexis nærmest startet en bevegelse med hashtaggen sier litt om engasjementet.

Få også med deg: Gi barna mer fjas og fantasimagi!

Disney har ikke svart annet enn generelle og ganske uinteressante standardfraser som at «de ønsker å være inkluderende». Og å hisse på seg drøssevis med konservative amerikanere er neppe fristende for den superkommersielle filmgiganten. Men presset er der, og det blir større. Elsa blir kanskje ikke den første lesbiske Disney-prinsessen, men jeg er sikker på at hun kommer på et eller annet tidspunkt. Det skulle da bare mangle. 

For per nå kan jeg ikke komme på én tegneserieprinsesse eller -prins som ikke er streit. Barnekommers trenger flere rollemodeller med en annen seksuell legning! Og den generasjonen som vokser opp nå, kan komme til å kjempe dem fram. Det vi foreldre kan gjøre, er å legge til rette. Forklare at det er verdt å kjempe for at man kan elske den man vil, uavhengig av kjønn. 

Rollemodeller i rosa glitter

At alt er love, som det het i den tredje sesongen av NRKs «Skam». Aldri før har en norsk serie tatt en generasjon så til de grader med storm. Og heldigvis fikk homofile Isak sin egen sesong. Hvor gutte-hooking var en like naturlig del av serien som det var da det handlet om Noora og Williams forhold i forrige sesong. Og hvor den superkarakteristiske homoen Eskild setter skapet så hardt på plass da Isak møter sine egne homo-fordommer i døren med utsagnet «jeg er ikke sånn homo-homo». 

Les også: Isak og Even er årets TV-par i USA

Nettopp fordi vi trenger homofile rollemodeller i alle varianter – også dem som er dynket i rosa øyenskygge og som går i glitter-topp fremst i Pride-paraden. Det er tross alt de som har sparket opp flest dører for LGBT-bevegelsen, og det bør vi respektere dem for. Og vi bør lære barna våre at bak tung sminke og prangende klær står det noen veldig modige folk. Hvis vi kan bruke Pride til å gjøre at barna som vokser opp nå føler seg enda friere til å elske den de elsker, har vi i alle fall gjort noe. Så hvis du som heterofil mor eller far tenker at Pride ikke angår deg, bør du tenke igjen.

Retten til å være seg selv

«Pride ble ikke skapt for å feire det å være homofil, men retten til å leve uten å bli forfulgt. Så i stedet for å lure på hvorfor det ikke finnes en lignende bevegelse for heterofile, vær glad for at det ikke trengs». Cirka sånn er ordlyden i innlegget som går som en farsott på Instagram i disse dager. Det beskriver godt hva Pride handler om. 

For oss foreldre handler det om at vi også må omfavne samfunnets skeive sider! Barna våre bryr seg ikke om at kompisen har to mammaer eller to pappaer – hvis vi ikke forteller dem det. De bryr seg ikke om at et par av gutta i barnehagen liker seg best i Elsa-kjole – hvis vi ikke forteller dem det. Barn er fine sånn. 

Men de lærer fort. Så det vi bør lære dem, når de stopper opp ved den regnbueplakaten, eller ser over skulderen din at det det er regnbuer i Instagram-feeden din, er at vi fortsatt trenger Pride. At det ikke alltid har vært sånn at gutter og jenter har kunnet være forelsket i samme kjønn uten fordommer, og at det fortsatt er folk som mener kjærlighet bare er mellom gutt og jente. Men at de folka tar feil.

Så ha noen fine Pride-dager – i alle regnbuens farger!
 

En sponset fremtidskrise

I alle fall blir jeg livredd av tanken på at alle de små jentene som vokser opp nå skal bli offer for den mest kyniske markedsføringen for skjønnhetsoperasjoner jeg noen gang har sett. 

La meg først oppsummere de siste dagenes hendelser på Instagram: Det hele startet med at popprinsesse Julie Bergan langet i en bildetekst ut mot en forespørsel hun hadde fått fra noen som ville sponse henne. Henvendelsen kom fra en svensk aktør som «søkte samarbeidspartnere» som ville utføre behandlinger som fillers, botox og brystforstørring. I en lang tekst tok Bergan et knallhardt oppgjør med tilbudet, og la til at hun aldri kom til å basere lykke på hvordan hun så ut. 

Les mer om saken på TV2.no her!

Ikke lenge etter kastet Jenny Skavlan seg på, og deretter har Instagram kokt av ulike influencere som har postet at de har fått samme forespørsel. Heldigvis er nesten alle med negativt fortegn. 

Likevel. Forespørselen i seg selv er foruroligende, antallet som har mottatt den likedant. 

Ødelegger for fremtidens jenter
I en tid hvor man kan leve av å være influencer, er det å se kommersielle innlegg i ulike kanaler blitt hverdagskost for de fleste av oss. Instagram har sånn sett blitt et snodig samlingssted for sponsede innlegg fra følgerike kjendiser. Vi snakker juice-detox, piller som skal gi bedre hud og lengre hår, kostholdsprogram som skal rense kroppen med bipollen-piller (ikke tull), og lymfedrenasje. Med andre ord: Det er ikke få ganger jeg har scrollet forbi Instagrams mange sponsede poster og tenkt what the actual fuck – men dette tar kaka.  

Jeg har to døtre, og jeg skal helt sikkert slite med å holde tritt med hvordan de bruker sosiale medier om noen år. Så å si at jeg blir livredd når jeg ser hva forbilder med titusener av følgere på Instagram blir tilbudt av spons, er en kraftig underdrivelse. At mange av disse forbildene sier nei, er selvsagt bra, men det gjør ikke at problemet forsvinner. Bare det å se at noen er villige til å operere på 24 år gamle Julie Bergan, kan være skadelig i seg selv. For øvrig var også forfatter Linnea Myhre, som bokdebuterte med en 191 sider lang skildring om livet som anorektiker, på mottakerlisten.

Og det handler egentlig ikke om kritikk av folk som har gjort kosmetiske inngrep, det er en annen debatt. Det handler om at vi må legge til rette for at vi kan oppdra en generasjon sterke jenter som har tro nok på seg selv til å gjøre akkurat det de vil, ikke begrenset av dårlig selvfølelse og et kroppspress uten sidestykke. 

Kvalmende markedsføring

Vi vet at altfor mange unge sliter psykisk. Det viser en rekke undersøkelser, blant annet Anders Bakkens rapport basert på svar fra over 240.000 norske skoleelever. Her kommer det fram at over en fjerdedel av ungdommene på videregående sliter psykisk. Mest øker det for jentene. Å trekke fram utviklingen i sosiale medier som en del av årsaken er langt fra urimelig. De fleste av oss ser ikke tilbake på tenårene som den mest selvsikre perioden i livet, for å si det mildt, så legger man på mange timer i uken scrollende på en feed fylt av unge kvinner som promoterer plastisk kirurgi i tillegg, så har vi antageligvis oppskriften på en depresjonsbølge. Heldigvis er vi ikke helt der. Det virker jo som om de fleste sa nei i denne omgangen. 

Men vi er ikke så veldig langt unna heller. «Paradise Hotel»-Noor var tidlig ute med å promotere sponset Restylane i leppene i 2009. I årene etter har en drøss med influencere fulgt hennes eksempel. Ikke minst kunne fjorårets russejenter få rabatt på leppeforstørring på klinikken Ansikta Medica, skrev VG. Markedføringen er åpenbart siktet eksepsjonelt kynisk dit den treffer hardest: På usikre, unge jenter.

Lov på vei?
I dag er det i all hovedsak forbudt å reklamere for alkohol. Årsaken, ifølge Helsedirektoratet, er å «hindre påvirkning som fører til økt etterspørsel av alkoholholdig drikk». At vi mangler lignende lovgivning når det gjelder kosmetiske inngrep, er ikke bare bakpå, det er helt krise. Det viser de siste dagenes Instagram-storm. La oss få på plass markedsføringsregler som skal «hindre påvirkning som fører til økt etterspørsel av silikonpupper, større lepper og strammere panne blant unge kvinner», og det litt kjapt. 

Heldigvis skjer det ting. Nylig vedtok Stortinget at regjeringen skal se på muligheten for å regulere markedet for kosmetiske injeksjoner bedre. I forkant hadde barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Hellelans og Folkehelseminister Åsa Michalsen invitert et lass med influencere til samtale om kroppspress. Det er bra at Helleland ser ut til å ta problemene på alvor. Det eventuelle lovverket burde riktignok kommet for lenge siden, og nå haster det. 

Og enda mer heldigvis, er den norske kjendisarenaen full av damer som ikke bare sier nei, men som sier ifra. Og kudos til Julie Bergan som sto opp mot galskapen og sa nei til tilbudet. Hun skulle bare aldri ha fått det.

La ungene se på VM, da

Portugal's forward Cristiano Ronaldo gestures during the FIFA World Cup Russia 2018 preparation football match Portugal vs Algeria, at the Luz stadium in Lisbon, Portugal, on June 7, 2018. (Portugal won 3-0) ( Photo by Pedro Fiúza/NurPhoto via Getty Images)

Portugals stjernespiller Christiano Ronaldo vil neppe at ungene skal hysjes i seng før han har fått sjansen til å få dem fotball-hektet. Foto: Getty Images

Sitatet har jeg diktet opp for å illustrere hvorfor jeg har tvilt meg fram til at det må være lov å strekke litt på leggetidene i tiden framover. For om ikke mange dager starter fotball-VM i Russland. I en måned blir det fotball på skjermen hver kveld, og vi foreldre skal spørre oss selv: Er det greit at barna skal få være oppe og se? Jeg snakker da selvsagt ikke om babyer eller de aller minste barna, som neppe bryr seg nevneverdig uansett. Men fra 7-8 år og oppover – skal de få drøye leggetiden til siste kamp er spilt for dagen? 

La det være klart: Jeg bryr meg svært lite om fotball. Selv om mannen min jobber med sport og skal være på jobb i Russland under store deler av det nærstående verdensmesterskapet, har ikke engasjementet smittet over, for å si det mildt. Faktisk måtte jeg senest forrige uke dobbeltsjekke at Norge ikke engang er med. 

Til syden i sommer? Ikke glem disse rådene!

Det sagt, så har jeg en viss respekt for at store sportsøyeblikk kan bli til gode minner som man har resten av livet. Derfor bør barna få være oppe for å se på litt VM. Ikke alle kampene selvsagt, det går en grense. Men å være oppe de ekstra timene det tar for å få med seg de virkelig store kampene, det må være innafor. Når de siste kampene for dagen er spilt i 90 minutter, er klokken 21.50. Så kommer eventuelle ekstraomganger og straffekonkurranser i tillegg. Skoleferien begynner for de fleste 21. juni eller før – altså før de viktigste kampene, sluttspillet, er i gang.

Enormt engasjement

Mannen min ble hektet på fotball da han var åtte og Vest-Tyskland vant fotball-VM sommeren 1990. Han husker antageligvis Kameruns spissveteran Roger Milla som danset ved cornerflagget etter mål bedre enn vår datters første skritt. Hva som kommer til å bli den store snakkisen i år vet vi enda ikke, men én ting vet vi: Det finnes knapt arrangementer som engasjerer bredere globalt. Selv om man er langt under snittet interessert, er det enkelt å se verdien av denne sportsgleden.

Under VM i 2014 la jeg ut dette bildet fra stuen vår av mannen min og datteren vår:

pyym_dlRki

Det er mulig å anse det som en del av kulturoppdragelsen, faktisk. Vi snakker hundretusener som strømmer ut i gatene for å feire fremgang for sine helter. TV-tallene for 2014-VM viste at 3,2 milliarder av klodens beboere så minst ett minutt fra VM. I Peru gikk staten inn og innførte nasjonal helligdag da de kvalifiserte seg til årets VM.

Betydningen skal ikke undervurderes – ikke minst fordi den forener oss på en helt spesiell måte. Både innad og på tvers av nasjoner. Og i en tid hvor norske skoleklasser gjerne er sammensatt av en rekke ulike bakgrunner, er det fint å følge med på et arrangement hvor så mange land er med for å vise seg fra sin beste side. Kanskje gir det dem som har en fot i en leir et annet sted muligheten til å være ekstra stolt av landet sitt. Polen, Marokko og Tunisia er for eksempel med og kjemper om pokalen i år – land som har sterke immigrasjonsbånd til Norge. 

Få også med deg: Dette skjer hvis du kjefter for mye på barnet

Samlende kvelder

Den anerkjente psykologen og familieterapeuten Hedvig Montgomery forklarer i sin bok «Foreldremagi» at noe av det viktigste man gjør som forelder er å bygge tilhørighet. At også barn trenger å føle at de er en del av en flokk. Tilhørighet kan man ifølge Montgomery skape gjennom felles fokus, og ritualer som viser at familien hører sammen. Det handler også om å åpne hjemmet for barnas venner, så de føler at dette er deres hjem – og her kan de være med på å skape fine stunder sammen med andre. 

At barna kanskje får lyst til å løpe ut i nærmeste ballbinge dagen etter for å gjenskape Lionel Messis dribleraid eller få med vennegjengen på et spansk mønsterangrep, er jo heller ikke negativt i smarttelefonens tidsalder (fotballreferansene i denne setningen er lagt inn av mannen min, jeg har knapt vært i en ballbinge).

Lei av fotball? Her er 14 spennende kjemieksperimenter for barn

Sett i lys av dette, så gir det enda mer mening å være litt raus med både tid og rom når hendelser som VM i fotball drar i gang. Det er en gyllen anledning til å la barna være med på å invitere. Tenk bare hvor samlende en fotballkamp kan være.

Man husker avvikene

For den kanskje aller viktigste grunnen til at jeg vil la ungene få med seg sluttspillet i VM, er denne: Det er ikke først og fremst rutinene man ser tilbake på og husker med et smil. Det er da men brøt dem. De gangene man fikk lov til å være med på noe som føltes ekstra spesielt nettopp fordi det var et avvik fra rutinene. 

Men for all del. Blir det for mange avbrudd, har man jo ingen rutine lenger. Og som tobarnsmor vet jeg hvor viktige spise- og søvnrutiner er. I hverdagen er de nærmest livsnødvendige. Og det er usannsynlig slitsomt med barn som ikke har fått sove i nærheten av det de trenger. Men jeg ser også verdien av gode minner. Så akkurat når de viktigste kampene går, må det være lov å fire litt på kravene. 

Og heldigvis er det snart ferie for de fleste når sluttspillet starter 30. juni. 

Følg meg gjerne på Instagram på @martinelunder!

Ti tips for å fly med barn

Det virker som om det er en slags gjengs oppfatning blant mange om at eksotiske ferieplaner bør legges på hyllen etter at man har fått barn. Og at mye av årsaken er at å fly med barn – det er fryktelig slitsomt. Jeg er ikke enig. I vår lille familie har vi definitivt hatt våre mindre avslappende flyturer, men ingen som ikke har vært verdt det når vi kom fram. Alt handler om innstilling – og noen små triks.

Her har du mine beste, hvis du skal fly langt med små barn:

 

1. Bygg positive forventninger.

Jobben med å gjøre flyturen best mulig for alle, starter lenge før dere går på flyet. Min erfaring er at mye handler om hvordan både en selv og barna er innstilt på at flyturen blir. Så bygg positive forventninger på forhånd!  Ikke snakk om flyturen som det mest slitsomme i verden, men heller om at det er en spennende del av ferien.

2. Ikke gå på først.

Ofte når man leser om å fly med barn, så rådes man til å gå på flyet så tidlig som mulig. Derfor legger også flyselskapene ofte til rette for at familier får gå på først. Skal jeg gi et råd på dette området, så er det å gjøre stikk motsatt. Dere skal sitte på det flyet lenge nok – ikke kast bort en halvtimes sitting i et trangt fly før dere må. Sørg heller for å være godt forberedt når dere faktisk skal boarde, slik at dere ikke forsinker andre gjester med å bruke lang tid på å finne ut hvilken håndbaggasje som skal i hattehyllen og hva dere trenger under beina.​

Ser du en barnevogn med teppe over i varmen? Si ifra!

3. Ha med matpakke.

Skal man fly langt, er sjansen stor for at dere får servert mat på flyet opptil flere ganger. Men mange barn synes det er stas å få litt ekstra snacks til filmtittingen. Og for å slippe at blodsukkeret kjører berg- og dalbane, kan det være lurt å tenke i retning frukt og bær. Flyselskapet server jo uansett ofte litt kjeks og noen små desserter i løpet av flyturen.

4. Ta med nok klær.

Vi har sittet i alt fra stekende varme til iskalde fly. Og frysende barn som går halvforkjølet av flyet etter ti timer i luften er ingen “høydare”. En ekstra ulltrøye og jakke er derfor lurt, og mye og behagelige klær generelt. Har du med baby så er skift ekstra viktig ? det er utrolig lett å søle med en baby på fanget, og våte klær er ikke deilig for noen.

Få også med deg: Slik beskytter du barna i solen

5. Smokk er gull

Man kan jo tenke seg selv hvor ubehagelig det er med «dotter» i ørene på flytur. Tenk bare hvor ekkelt det er for et lite barn. Har du en som er i smokke-alder, er både smokk, amming og tåteflaske forebyggende under opp- og nedstigning. 

På bildet over ser du vår da to år gamle datter på vei mot flyet på flyplassen i Jordan.

6. Egen sekk – med noen overraskelser

Det er merkelig hvor morsomt barn synes det er med sine «egne» ting. En egen ryggsekk for eksempel, med matpakke og favorittkosedyret som mini kan velge ut selv, er i alle fall veldig populært i vår familie. Skal vi fly virkelig langt, legger jeg gjerne også oppi en liten overraskelse, som en ny tegneblokk, oppgavehefte eller lignende. Da blir det av en eller annen grunn ekstra stas å gå løs på.

7. Ipad

Når de(n) minste begynner å bli litt lei, er det gull å ha en iPad å tilby. Jeg skjønner faktisk godt at det ikke er så lett å finne roen i et fullt fly for et barn, og synes det er helt innafor å se litt film eller serie på iPaden.

Vårt triks er å ikke ta den fram med én gang, slik at det faktisk settes pris på når den kan brukes.

Og for all del – husk å laste ned filmer eller serier slik at de kan sees uten nett. Her snakker jeg av erfaring, og flere ganger har jeg og mannen min desperat . For tro meg: Når du er oppe i 12.000 fots høyde og «My Little Pony» ikke spiller av, da har du et problem.

Les også: Dette må du vite om barnevogn på flyet

8. Egne høretelefoner

Og skal dere bruke skjerm på flyturen, kan det være lurt å ha med egne høretelefoner til barna. De som selges på flyet har ofte i overkant høy lyd for små ører, og det finnes egne høretelefoner som sørger for at lyden ikke blir for voldsom. Ikke minst finnes det mange søte varianter som er ekstra stas å ha på seg!

9. Legg en plan

Tenk at dere ikke skal brenne av alt kruttet med én gang. Det er ikke nødvendig å legge en kjekspakke, iPad, tegneblokk og bamser på bordet samtidig. Tenk at godsakene skal porsjoneres ut over hele flyturen. Og ikke minst – tenk på når det er lurt å sove, og prøv å hold den planen. Med en plan er det mye enklere å ta smarte valg under veis; man fyller jo helst ikke på med sukker før soving, og man tar kanskje ikke opp iPaden rett før maten kommer. Tenk totalpakke!

10. Vær mentalt forberedt

For nei – alt kommer selvsagt ikke til å gå etter planen, uansett hvor god den er. Så vær forberedt på at dette ikke blir de mest avslappende timene av livet, og innfinn dere med det. En hylende baby på flyet er slitsomt, men det går over. Og ryker soverutinene det døgnet, så er ikke det heller verdens undergang. Så lenge dere er innstilt på at dette er noe dere får til, så går det meste bra. Jeg lover!

God flytur!

Noen første ord

Mitt første innlegg på bloggen!

Som redaktør for Foreldre & Barn og leder for Egmonts foreldre-innhold, skal jeg bruke denne plattformen til å skrive litt nå og da om ting vi foreldre er opptatt av. Selv har jeg to døtre på 4,5 år og ni måneder, og begynte i Egmont for fire måneder siden, etter nesten syv år i VG.

Kom gjerne med innspill til ting du vil jeg skal skrive om!

Martine